Gjesteinnlegg

Gjesteinnlegg: Helvete på utøya

Prableen Kaur har klart å skrive om hennes opplevelse på Uteøya. Grusomme handlinger som ingen ord kan beskrive. Alle bør etter min mening lese disse velskrevne ordene! Link til hennes blogg HER!

Jeg har våknet. Jeg klarer ikke å sove mer. Jeg sitter i stuen. Føler sorg, sinne, lykke, Gud jeg vet ikke hva. Det er for mange følelser. Det er for mange tanker. Jeg er redd. Jeg reagerer på hver minste lyd. Jeg vil nå skrive om hva som skjedde på Utøya. Hva mine øyne så, hva jeg følte, hva jeg gjorde. Ordene kommer rett fra levra, men jeg vil samtidig anonymisere mange navn i respekt for mine venner.

Vi hadde hatt krisemøte i hovedbygget etter eksplosjonene i Oslo. Etter det var det et eget møte for medlemmene fra Akershus og Oslo. Etter møtene befant mange, mange seg rundt og i hovedbygget. Vi trøstet oss med at vi var trygge på en øy. Ingen hadde visst at helvete ville bryte ut hos oss også.

Jeg sto i hovedgangen da panikken brøt ut. Jeg hørte skudd. Jeg så ham skyte. Alle begynte å løpe. Det første tanken var: ?Hvorfor skyter politiet på oss? Hva faen?!? Jeg løp inn i lillesalen. Folk løp. Skrek. Jeg var redd. Jeg klarte å komme meg inn på et av rommene bakerst i bygget. Vi var mange der inne. Vi lå på gulvet alle sammen. Vi hørte flere skudd. Ble mer redde. Jeg gråt. Jeg skjønte ingenting. Jeg så bestevennen min gjennom vinduet og lurte på om jeg skulle gå ut for hente ham inn til meg. Jeg rakk det ikke. Jeg så frykten i øynene hans. Vi ble liggende på gulvet inne i rommet i noen minutter. Vi ble enige om ikke å slippe flere inn i tilfelle morderen kom. Vi hørte flere skudd og bestemte oss for å hoppe ut av vinduet. Panikken brøt ut blant oss. Alle inne i rommet hastet seg til vinduet og prøvde å hoppe ut. Jeg var den siste og tenkte: ?Jeg er den siste som hopper ut av vinduet. Nå dør jeg. Jeg er sikker, men det er kanskje greit, da vet jeg at de andre er trygge.? Jeg kasket vesken min ut av vinduet. Prøvde å klarte ned, men mistet taket. Jeg landet hardt på venstre del av kroppen. En gutt hjalp meg opp. Vi løp inn i skogen. Jeg så meg rundt. ?Er han her? Skyter han mot meg? Ser ham meg?? En jente hadde brukket ankelen. En annen var hardt skadd. Jeg prøvde å hjelpe litt før jeg fortsatte ned mot vannet. Jeg søkte dekning bak en slags murvegg. Vi var mange. Jeg ba, ba, ba. Jeg håpet på at Gud så meg. Jeg ringte mamma og sa at det ikke var sikkert vi ville møtes igjen, men at jeg skulle gjøre alt for å klare meg. Jeg sa flere ganger at jeg elsket henne. Jeg hørte frykten i stemmen hennes. Hun gråt. Det gjorde vondt. Jeg sendte tekstmelding til pappa, sa at jeg elsket ham. Jeg sendte tekstmelding til et annet menneske jeg er veldig, veldig glad i. Vi holdt litt kontakt. Jeg sendte tekstmelding til bestevennen min. Han svarte ikke. Vi hørte flere skudd. Krøp oss sammen. Gjorde alt vi kunne for å holde varmen. Det var så mange tanker. Jeg var så redd. Pappa ringte meg. Jeg gråt, sa at jeg elsket ham. Han sa at han var på vei sammen med broren min for å ta meg imot når jeg kommer over til fastlandet eller de kom til øya. Det var så mange følelser. Så mange tanker. Jeg ba alt jeg kunne. Det gikk en del tid. De andre ringte foreldre etter hvert begynte alle å tekste i frykt for at morderen skulle høre oss. Jeg tenkte på søsteren min som er bortreist. Hvordan jeg skulle fortelle henne hvordan det gikk? Hva som skjedde med meg. Jeg oppdaterte på Twitter og Facebook at jeg foreløpig var i live og at jeg var ?trygg?. Jeg skrev at jeg ventet på politiet. Folk hoppet ut i vannet, begynte å svømme. Jeg ble liggende. Jeg bestemte meg for at hvis han kom, skulle jeg spille død. Jeg skulle ikke løpe eller svømme. Jeg kan ikke beskrive frykten, alle tankene, det jeg følte.

En man kom. ?Jeg er fra politiet.? Jeg ble liggende. Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva ham sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg. Jeg ble liggende. Jeg tenke: ?Nå er det over. Han er her. Han tar meg. Nå dør jeg.? Folk skrek. Jeg hørte at andre ble skutt. Andre hoppet ut i vannet. Jeg lå der. Mobilen i hånden. Jeg lå oppå beina til en jente. To andre lå oppå mine bein. Jeg ble liggende. Det tikket inn tekstmeldinger. Mobilen ringte flere ganger. Jeg ble liggende. Jeg spilte død. Jeg lå der i minst en time. Det var helt stille. Jeg vred forsiktig på hodet for å se om jeg kunne se noen levende. Jeg så lik. Jeg så blod. Frykt. Jeg bestemte meg for å reise meg. Jeg hadde ligget oppå et lik. To lik lå på meg. Jeg hadde englevakt.

Jeg visste ikke om han ville komme tilbake igjen. Jeg hadde ikke mot til å se på alle som hadde ringt og tekstet meg. Jeg hastet ned mot vannet. Tok av meg genseren. Den var stor. Jeg tenkte at det ville bli vanskelig å svømme meg den. Jeg vurderte om jeg skulle ta med meg mobilen eller la den ligge igjen. Jeg puttet den i baklommen og hoppet uti. Jeg så flere andre ute i vannet. De hadde svømt langt. Jeg så at noen hadde samlet seg rundt en flytende luftbåt eller noe sånt. Det var mange som plukket opp de som svømte utover. Jeg svømte, svømte og svømte mot den luftgreia. Jeg skrek. Gråt. Ble kald. Tenkte på når jeg ville drukne. Det ble tyngre og tyngre. Jeg ba. Jeg fortsatte. Ble sliten i armene. Bestemte meg for å snu meg på ryggen og bare bruke beina for å svømme videre. Jeg sank. Jeg begynte å svømme vanlig igjen. En liten stund trodde jeg de som hadde samlet seg rundt luftbåten begynte å bevege seg bort. Jeg skrek. Tryglet dem om å vente på meg. Jeg må ha sett syner. Jeg svømte hvert fall noen hundre meter før jeg nådde frem. Vi snakket litt sammen. Fortalte hva vi het, hvor vi kom fra. Når båtene kjørte forbi skrek vi om hjelp, men de plukket opp de andre som bare svømte først. En mann i båt kom til oss. Han kastet ut flere redningsvester. Jeg fikk tak i en. Fikk den på meg. Jeg holdt fast i den lille luftbåten lenge helt til den samme mannen kom tilbake for å plukke oss opp. Alle kom seg oppi. Han begynte å kjøre mot land. Etter en stund begynte den lille båten hans å ta inn litt vann. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få mest mulig vann ut. Jeg brukte en bøtte. Jeg ble sliten. En annen jente i båten tok over. Vi kom oss til land. Vi fikk tepper. Tårene presset seg på. Jeg gråt mer. En dame klemte meg. Det var så godt. Jeg gråt høyt. Jeg hulket. En mann lånte meg telefonen sin. Jeg ringte pappa: ?Jeg lever. Jeg klarte det. Nå er jeg trygg.? Jeg la på. Gråt mer. Vi måtte gå et lite stykke. Helt ukjente mennesker tok oss inn i bilene sine og kjørte oss til Sundvollen hotell. Jeg løp inn for å se om jeg kunne se bestevennen min. Jeg så ham ikke på noe sted. Jeg så en venninne. Jeg gråt høylytt. Vi klemte hverandre lenge. Det var godt. Jeg gikk rundt, lette etter venner. Hjertet banket. Jeg gråt mer. Jeg registrerte meg hos politiet, så gjennom alle listene. Jeg visste ikke om bestevennen min levde. Jeg så gjennom alle listene. Jeg kunne ikke finne navnet hans noe sted. Jeg var redd. Jeg fikk en dyne. Tok av meg de våte sokkene. Jeg var halvnaken. Fikk en jakke. Jeg prøvde å summe meg litt. Kontaktet foreldrene mine igjen. Pappa og storebror var på vei for å hente meg. Jeg drakk litt kakao. Satte meg ned. Tenkte. Gråt. Så flere venner. Klemte dem. Gråt. Jeg fikk låne en data. Oppdaterte Facebook og Twitter igjen om at jeg nå var trygg. Jeg var på hotellet i flere timer før familien min kom. Jeg lette etter kjente. Snakket med en prest. Jeg fortalte alt jeg hadde sett. Det var en god samtale. En mann fra Røde Kors så på alle sårene mine. Renset dem. Tiden gikk. Jeg var med noen av vennene mine. Alle snakket om det samme. Hvordan vi hadde overlevd. Hva som hadde skjedd. Jeg spurte flere om de hadde sett bestevennen min. Ingen hadde sett ham. Jeg ble redd. Tenkte på at det var min feil fordi vi ikke hadde klart å holde sammen. En venninne fikk nøkkelkort til et hotellrom. Vi satte oss der, så på nyheter. Det var sinne, sorg, så mange følelser. Pappa ringte, de hadde kommet. Jeg tok heisen ned. Løp ut til dem. Klemte storebroren min og pappaen min lenge. Jeg gråt høyt. Broren min gråt også. Det var et godt øyeblikk. Jeg så en gutt som liknet på bestevennen min. Jeg ropte navnet hans. Han snudde seg. Det var ham. Vi klemte hverandre lenge. Begge gråt, vi spurte hverandre om hvordan vi hadde klart oss. Etter en stund registrerte jeg meg ut og vi kjørte hjem. Noen andre satt på med oss. Bestevennen min ble med meg hjem. Broren hans hadde kommet til meg sammen med sin bestevenn. Det var flere som hadde samlet seg hjemme hos meg. De ville ikke dra hjem før de hadde sett at jeg hadde det bra. Vi snakket litt. Jeg drakk et gladd juice. Spiste en yoghurt. Snakket litt mer med mamma og familien min. Jeg ringte bestevenninnen min. Det var en god samtale. Hun sa: ?Jeg var ikke sikker på om jeg noen gang ville få denne telefonen.? Tårene presset seg på. Vi snakket litt. Etter det la jeg meg. Klokken var tre. Mamma nektet å la meg sove alene, så vi sov sammen.

Det har gått noen timer siden alt dette skjedde. Jeg er fortsatt i sjokk. Alt har ikke sunket inn. Jeg har sett lik av mine venner. Flere av vennene mine er savnet. Jeg er glad for at jeg kan svømme. Jeg er glad for at jeg lever. For at Gud passet på meg. Det er så mange følelser, så mange tanker. Jeg tenker på alle de pårørende. På alle jeg har mistet. På det helvete som er og var på øya. Sommerens vakreste eventyr er forvandlet til Norges verste mareritt.

Gjesteinnlegg; Reisetips fra Sør Amerika.

En venninne av meg og samboeren er på tur i Sør-Amerika. På bloggen deres skriver de om turen på en intressant, morsomt og illustrer med masse fine bilder. Absolutt verdt å følge!


 

Naturens underverk

29juni


Å booke flybilletter i Brasil skal ikke være enkelt. I utgangspunktet skulle vi ta fly fra Sao Paulo til Foz Do Iguacu, men uten bekreftelse og billett sendt over e- post droppet vi dette og valgte å gå for buss i stedet. Alternativet er mye billigere og koster ca 300 NOK per person. Men i ettertid viser det seg at flyselskapet trakk Morten for 3000 NOK allikevel?argh! Morten er i kontakt med DNB Nor og vi satser på at de overfører pengene tilbake til han.

Vi drar avgårde fra Sao Paulo kl 20. 00 og begge er spente på hvordan vi vil takle en 16 timers busstur. Bussturen går overraskende fort, kanskje ikke så rart da vi sover mesteparten av tiden.  Plutselig er vi i Foz Do Iguacu, den brasilianske siden. Sporty som vi er drar vi rett til Nasjonal parken etter kattevask på busstasjonen (Selv om vi ikke alltid bor på hosteller er vi tross alt backpackere). Backpackersekken får vi lagt fra oss i et locker og med det er vi klare for å se vannsystemtet som er bredere enn Vicotira Falls og høyere enn Niagara Falls.

Vi hadde på forhånd unngått å se på bilder fra fossefallet: Vi ønsker å bli overrasket. Gjett om vi ble!

Fossefallet er 3 kilometer lang

Fossefallet er så gedigent at når vi skal gå til den ytterste utsiktpunktet på den brasilianske siden blir vi våte. Det kommer såpass mye sprut fra fossefallet at regntøy er fordelaktig å ha på seg.

Fallet er på 80 meter

Vi var heldig med været: Med sol og fuktighet følger regnbue

Foz Do Iguacu er en del av både Brasil og Argentina og nasjonalparken er derfor delt i to. Det er tidkrevende å besøke begge siden samme dag, siden man må krysse grensen å få gjennomført alle formalitetene for exit og entre.  Vi hadde planlagt dette nøye for å rekke begge sidene på kort tid. Etter å ha vært på den brasilianske siden tar vi bussen til den argentinske siden der vi skal overnatte på en pousada. Å få ordnet formalitetene tar kort tid, men bussen har ikke tid til å vente på at vi skal bli ferdige så vi må vente på neste buss. Hoppe av og på en ny buss må vi gjøre to steder (ett for exit Brasil og et for entre Argentina).  Da vi tilsider kan ta bussen inn til Argentina, kommer vi på at vi ikke vet hvor langt vi skal sitte på denne bussen i forhold til pousaden vår. Så vi spør om veibeskrivelse og finner ut at pousaden ikke ligger langt fra grensen, så vi hopper av og tar taxi til pousaden.  Taxisjåføren sliter med å finne stedet, men tilslutt kommer vi til rett sted. Vi er så glade da vi kom fram! Trøtte, men glade.

Eieren av pousaden, Lorenna er ei sympatisk, omsorgfull og utadvendt kvinne som tar oss i mot med åpne armer. Den første kvelden sitter vi ved stuebordet hennes og skravler om hotelldrift, reising og latinsk mat.  Hun tilbyr seg å bestille take away og betale maten for oss (som vi betaler tilbake senere), siden vi ikke har rukket å veksle til Argentinske Pesos enda. En stor lettelse for oss!

Til frokost dagen etter vi snakker vi lenge med Loenna og denne gangen diskuterer vi narkotika problematikken i Latin Amerika pluss Mexico. Vi lærer mye av vår vertinne. Kosten er ikke den sunneste, siden brasilianere er så glad i søtsaker. Drikken der i mot er yammi. De dyrker appelsin, lime, grapefrukt der så til frokost får vi hjemmelaget grapefrukt og appelsinjuice. Tilslutt må vi avbryte, Lorenza som er så glad i å snakke for å komme oss til nasjonalparken på den Argentinske siden.

Det var umulig å unngå og få vann på kameralinsa

Vi så mange Coatier. De var søte, men også irriterende ved at de er lite menneskesky og kan bli aggresive når de ønsker å få mat

På den Argentinske siden er det lagt opp for å komme nærmere fossefallet enn hva som er mulig på den brasilianske siden. Vi kommer så nærme fossefallet at vi blir klissvåte! Vi tok nemlig en båttur som var sinnsynkt artig. Vi kjøpte en film fra båtturen og man kan se Maria glise bredt så og si konstant. Selv om vi fikk føle på kroppen en liten del av fallet var det nok til å få følelsen av hvor stor kraft det var i vannet. Gapte du fikk du masse vann i munnen og fikk følelsen av å ikke puste.

Etter en lang og fuktig dag på nasjonalparken drar vi tilbake til pousaden for å pakke og ta flyet til Buenos Aires.  Men området vi bor på er et helt nytt og det finnes minimalt med gateskilt så vi trasker rundt i klissbløte klær to timer uten å ha en anelse på hvor vi er. Det finnes ingen taxier, kartet er lite til hjelp uten gateskilt og lokalbefolkningen gir oss feil veibeskrivelser.

Vi går og går, det blir mørkere og mørkere og vi mer molofonke. Vi begynner å lure på om vi ikke rekker flyet og prøver å komme på noen ideer på hvordan vi skal finne fram til pousaden.  Så plutselig, ser vi jammen meg pousaden vår! Ha, da løste alt seg jo?trodde vi, helt til vi kom på at vi ikke har noe sted å overnattei Buneos Aires. Vi ankommer BA etter midtnatt så å finne noe sted da er ikke akkurat idealt, men hva kan vi gjøre? Når du bor ho en engel, løser alt seg! Dama har booket overnatting til en rimelig og pent Bed & Breakfast for oss. Litt vemodig sier vi hadet til Lorenza og partneren hennes og flyr avgårde til Buenos Aires (som viser seg til å bli en svært ubehagelig flytur, spesielt for Maria).

 

 



Gjør meg lykkelig og stem på min sønn som lanoungen 2011, TRYKK HER FOR Å KOMME DIREKTE TIL SIDEN!


Hva syns du om slike reiseblogger? Noen å anbefale?

Gjesteinnlegg; Den evige forvirringen mellom lukker, blender og ISO.

Dette innlegget hos marchi.blogg.no har jeg lest og brukt mange ganger. Det er en virkelig god oversikt for deg som tar bilder, både som ny eller til en oppfriskning. Håper det er til nytte for deg og! Ønsker du også forresten å ha et gjesteinnlegg her på bloggen, er det bare å sende mail!

Den evige forvirringen mellom lukker, blender og ISO.



I fjor var jeg aktiv med kamera. Jeg tok med det nye speilreflekskamera overalt og knipset bilder hele tiden. Mange bilder. Kamera har på grunn av jobb og lite fritid fått en altfor lang pause, og nå har jeg endelig tid til å ta det frem igjen. Ny solblender, eller lens hood, er kjøpt inn og inspirasjonen er tilbake. Fotografering handler om å være på rett sted til rett tid. Men så var det å huske alle innstillingene og det verste er å ha helt feil innstilling når en situasjon dukker opp. Jeg har derfor laget en liten huskeliste til meg selv for å huske forskjellen når et motiv dukker opp. 


Et bilde blir til ved å belyse bildesensoren i kamera. Mengden av lys som treffer brikken avhenger av blender, lukker og ISO. Kort fortalt er forskjellen på disse følgende:
Blenderen bestemmer volumet av lys som slipper til (hvor mye lys som slippes gjennom blenderåpningen)
- Lukkeren bestemmer hvor lenge dette volumet skal slippe til
- ISO bestemmer hvor sensitiv brikken skal være til lyset som slipper til

Programvalg på kamera:
AV -  blender. Fotografen velger blender mens kamera stiller lukkertid.
TV - shutter / lukker. Fotografen velger lukkertiden mens kamera stiller blenderåpningen
P - program (auto) - kamera velger både blender og lukkertid. I svakt lys prioriteres kort lukkertid.

M - manuell

Lukkertid:
Lukkeren regulerer hvor lenge lyset treffer bildebrikken. Lukkertiden er på kamera angitt som brøk (1/4 er et fjerdels sekund, 0,25 sekunder). Jo høyere tallet er, jo mindre lys blir det på sensoren. Jo høyere tall gir mørkere bilder hvor detaljene i skyggepartinene er dårlige. For mye lys (overeksponering) gir lyse bilder hvor detaljene i de lyseste områdene på bildet er borte.  Mye lys gjør at man trenger kortere lukkertid for å begrense lyset som slippes gjennom, mens svakt lys trenger høyere lukkertid for at kamera skal fange opp nok lys.

Lukkertiden påvirker ikke bare lyset på bildet, men også den gjengitte bevegelsen. Kort lukkertid fryser motiver mens lang lukkertid gjengir objekter i bevegelse mer eller mindre utvisket på bildene.


1/1000 (og kortere) fryser svært hurtige bevegelser
1/500 fryser de fleste bevegelser og brukes ofte med teleobjektivene for å unngå uskarpe bilder pga kamerabevegelse.
1/250 Er fint hvs det er vanskelig å holde kamera stødig, eller ting er i bevegelse da bilder skal tas
1/125 Er ganske vanlig lukkertid å bruke i dagslys
1/60 Dette gir mulighet for større dybdeskarphet
1/30 Lengste lukkertid som anbefales på frihånd

1/15 eller lengre kreves det stativ

Blender:

På samme måte som lukkeren regulerer lysmengden til kameraet, brukes blenderen til å justere lysmengden som treffer bildebrikken.  Blenderverdien sier hvor mye lys som slipper gjennom objektivet. Høyt blendetall (f.eks 16 og 22) tilsvarer liten lysåpning, mens lavt blendertall (f.eks 1,4 og 2) tilsvarer stor lysåpning. Med lavt blendertall slipper objektivet gjennom mye lys. Når man velger blenderverdi gjør man dette for å kontrollere dybdeskarpheten eller lysintensiteten. De vanligste blendertallene er:f:1 - f:1,4 - f:2 - f:2,8 - f:4 - f:5,6 - f:8 - f:11 - f:16 - f:22 - f:32



ISO:
er lysfølsomheten til bildesensoren. Desto høyere ISO man bruker, desto mer kornete og "ødelagt" blir bildekvaliteten. ISO er en nummerisk tallrekke som angir bildebrikkens relative følsomhet (sensitivitet) for lys. ISO 200 er dobbelt så lysfølsomt som ISO 100. Vanlig lysfølsomhet for digitale kameraer er fra ISO 50 eller 100 til ISO 1600. Optimal bildekvalitet oppnås på de aller fleste kamera ved lave ISO-verdier. Disse gir minst korn eller støy. I noen situasjoner må en imidlertid velge å sette opp ISO-verdien for å få tilstrekkelig kort lukkertid.

Så kort huskeliste er:
- AV
-  blender
- TV - shutter / lukker.
- jo høyere tallet er, jo mindre lys blir det på sensoren (eks f/22)
- jo lavere tall, jo mer lys på sensoren (eks f/1.8)
- kort lukkertid fryser motiver ( eks 1/1000)
- lang lukkertid gjengir objekter i bevegelse mer eller mindre utvisket på bildene (eks 1/30)
- jo lavere ISO, jo mindre støy og kornete bilder blir det


Hvordan holder du oversikt? Noen andre gode råd?

 

Gjesteinnlegg fra Aftenposten: En søsters stemme

I Danmark fødes det snart ikke barn med Downs syndrom. De aborteres. Norge kan gå i samme retning. Jeg har noe å fortelle.
Trude Trønnes-Christensen

Trude Trønnes-Christensen

Så vanskelig det er å skrive disse ordene. Så vanskelig og allikevel så underlig lett, ordene er vanskelige, men hjertet er lett.

Ordene er vanskelige, fordi de går inn i et rom som jeg ønsker dere skal bli berørte av. Det må ligge kraft i disse ordene, jeg forstår jo det.

Ordene er vanskelige fordi de også tilhører fornuften. Og jeg vet ikke om fornuften skal ha en plass i dette.

Hjertet er lett, fordi hjertet bare vet. At hjertet tilhører broren min.

Så hvordan begynner jeg?

Og hva er dette? Er det en kamptale? Et festskrift? En sentimental historie om en søster som står opp for sin bror?

Kanskje er det alt dette og kanskje er det ikke det heller. Kanskje er det bare at jeg rekker opp hånden og ber om ordet. For jeg har noe å fortelle.

Jeg har noe å fortelle dere om en bror som ble født i 1972, med butte fingre og liten nakke, med tindrende øyne og fin liten munn, og mamma så øyeblikkelig at han hadde Downs syndrom. Han fikk navnet Stian.

Mamma kan fortelle historiene om sorgen over det som ikke kom, gleden over det hun fikk, damene som byttet fortau når hun kom med barnevognen, alle møter, alle vedtak, alle kamper og den store morskjærligheten man føler for et barn som behøver mer beskyttelse.

Jeg kan fortelle søsterhistorien.

Trude Trønnes-Christensen sammen med broren Stian Trønnes-Christensen. FOTO: HELGE UTHUS

Trude Trønnes-Christensen sammen med broren Stian Trønnes-Christensen. FOTO: HELGE UTHUS

Søsterhistorien er fin. Den er også sår. Derfor er den sterk. Fordi den gjennom all sårhet er fin. Den er som livet selv.

Søsterhistorien bærer bud om myke hender som strøk gjennom søsterhåret, om sterke armer som dyttet vekk. Om en liten storebror som tok så mye plass at søster tidvis tenkte at det ikke var plass til henne.

Om en bror som gjorde et hus så fylt av kjærlighet at det hendte jeg følte at nå renner jeg over av lykke.

For en familie kan være hverandres speil og jeg speilet ham. Min bror som lo av glede over de små tingene, som et Donald-blad på en tirsdag, som en uventet tur til svømmehallen, som å stenge pappa ute på verandaen en kald vinterdag og pappa ble sint på liksom og brors gledeshyl ljomet gjennom huset. Stian snurret rundt av glede over å vinne en fotballkamp en sval sommerdag i hagen, og han klappet i hendene over pølsene som ble lagt på grillen, han sto over dem og klappet i hendene, mens vi andre lå bare i gresset og ventet. En slik evne til lykke åpner også opp en mulighet for sinne.

Og Stian var sint. Så sint at han straks identifiserte seg med Sinnataggen i Frognerparken første gang han så den. For ble Stian sint, kunne han bli så sint at tiden stoppet og fuglene tidde og de store grantrærne som sto tett inntil huset vårt trakk seg ørlite unna. Og jeg, søster, gikk ut av huset og tok en pause.

Søsterhistorien inneholder også bilder av barn som ikke var snille med Stian. Som pekte og lo, hvisket stygge ting i øret hans, holdt ham igjen og hånet ham. Stian som krympet seg, gjorde seg liten, før han rev seg løs og løp.

Men det var også fine menneskemøter. Gode venner, gode naboer, gode stunder. Det var mest av dem.

Fine menneskemøter, som den første gangen jeg møtte en annen søster, hvor vi umiddelbart forsto hverandre, hvor det usagte kunne forbli usagt, vi hadde noe usagt som lå over oss, akkurat som et slør av sølvtråder, og vi visste at vi hadde noe som ingen andre hadde. Og her kan jeg som voksen gå inn, oversette og kalle det empati og ansvar og menneskekunnskap, men jeg synes opplevelsen av et sølvslør sier så mye mer, for det er mangt som kan øve frem empati og ansvar, men bare noe unikt kan frembringe sølvslør.

Stian, min Stian, den eneste, og hvordan, min kjære bror, skal jeg klare å formidle din uendelige verdi og store viktighet for denne verden?

Når verden ikke ønsker deg?

Skal jeg vise dem hjertet mitt? Hjertet som er ditt?

Som gjennom mitt søsterskap til deg har vokst seg sterkt og varmt og åpent.

Sterkt, fordi det har stått nært et vesen som behøver styrke. Varmt, fordi det har mottatt grenseløs kjærlighet. Åpent, fordi det har vært vitne til et liv som ser verden fra en annen utsikt.

Hvordan skal jeg overbevise verden om at vi trenger deg?

Overbevise verden om at vi ikke bare kan klippe vekk denne biten av livet, slik livet alltid har vært, gjennom tusener av år med levd menneskeliv?

Stian, du er jo livet, slik det skal være. Slik livet er.

I dag er Stian en voksen mann. Han er onkel til mine barn og svoger til min mann. En onkel som ikke sier så mye, han er en mann av få ord. Han er blitt voksen og rolig, og det er lenge siden fuglene ble skremt.

Onkel Stian, sier barna mine, og gir ham en klem når de går forbi. Vil du pusle puslespill, onkel Stian, sier de, og han nikker og legger seg ned på gulvet, store mannen, og pusler som om han aldri har gjort annet. Onkel Stian, vil du ha en kake, sier de, og ler når han heller tar to. Han ler lurt tilbake, og der, hvis jeg kunne løftet ut dette foran dere nå, ville dere sett en flik av sølvsløret, av magi, av kommunikasjon så finstemt og vakkert som et lite musikkstykke komponert av toner du tror du ikke har hørt før.

Men vi har hørt disse tonene før.

De har vært en del av menneskeheten, av våre liv så lenge vi vet om, og jeg vet at de gjør noe med oss.

De berører oss og utfordrer oss til å være noe vi ikke ellers kunne vært.

De gir oss noe vi ikke ellers hadde fått.

Å klippe dette bort, klippe vekk denne biten av livet, ved å betegne Downs-barn som en aborteringsmulighet, tror jeg er skumlere enn vi kan forstå. Noen ønsker en medisinsk orientert debatt, eller en debatt om retten til å velge selv.

Jeg er trett av det.

Trett av fornuften som formidler belastninger, kostnader, utfordringer og byrder som er for tunge å bære. At det må kunne slippes.

Nei, vi skal ikke slippe.

Kanskje har ikke fornuften rett til en plass her. Noen ting kan bare fattes med hjertet. Kjærlighet kan bare fattes med hjertet. Livet likeså. Stian er liv, Stian er kjærlighet. Stian kan bare fattes med hjertet.

Jeg har noe å fortelle dere.

Det er at det er tid for å bruke hjertet nå.


Fornuft eller følelser?

Gjesteinnlegg fra Anniken: om å kose med mishandlede tigere!

I dette innlegget skrev jeg om at jeg ville begynne med gjesteinnlegg, så her kommer det første.Ønsker du å ha et gjesteinnlegg,er det bare å ta kontakt på mail (alexandrasworld@live.no) eller som kommentar under ett innlegg. Dette er noe jeg vil fortsette med!

Anniken har skrevet et viktig innlegg om mishandlede tigere i Thailand, der hun for tiden bor. Innlegget hennes har etter min mening et veldig viktig budskap,så jeg håper du tar deg tid til å lese det. Og all ære når det gjelder tekst og bilder går selvfølgelig til henne selv. Hennes bloggadresse er: http://minsakalteblogg.wordpress.com/. God lesing!


 

Om å kose med mishandlede tigere

Jeg slutter å smile da jeg ser litt nøyere på billetten jeg akkurat har betalt 600 bath (litt over hundre kroner) for å få i hånda. Nederst er det tegnet inn en strek der det er meningen at jeg skal signere navnet mitt, ja, jeg skal signere og dermed si meg enig i at det er mitt eget ansvar dersom jeg blir bitt, dersom jeg blir skadet, dersom tingene mine blir ødelagt. Altså, jeg er i tigertempelet Wat Pa Luangta Bua Yannasampanno i Kanchanaburi-provinsen vest i Thailand, og det er mitt eget ansvar dersom jeg blir bitt. Dersom tigerne oppfører seg sånn som de egentlig skal.

Men jeg signerer likevel, jeg, jaja, tenker jeg, de biter sikkert ikke, herregud, de pleier sikkert ikke å bite, og så signerer jeg, leverer billetten fra meg og går inn, inn på tempelområdet som daglig tiltrekker seg hundrevis av turister med et mål for øye, nemlig å bli tatt bilde av sammen med en tiger, gjerne med hodet til tigeren i fanget, gjerne mens de klapper den, koser med den.

Akkurat som meg, altså.

For ja, jeg vil også bli tatt bilde av sammen med en tiger, og det er derfor jeg følger skiltene som viser vei til Tiger Canyon, det er derfor jeg går over en slette av rød sand, følger grusveien ned i et juv, ned mellom steinklippene, rødt støv virvler rundt føttene mine der jeg går, jeg ser rundt meg, leter med blikket etter en tiger.

Så ser jeg dem.

Helt nederst, på en flate mellom klipper av rød sand, ligger et titalls tigere i tjukke kjettinger, rundt dem står mennesker kledd i gule t-skjorter, og mennesker kledd i svart, grått, grønt, de gule er de ansatte, de andre er turistene, og det er så mange, teltet som skal gi skygge til turistene er fullt, og ute i sola går de gulkledde og leier på turistene og plaserer dem en etter en ved siden av tigerne, sammen med tigerne, oppå tigerne, under tigerne, og en annen gulkledd følger etter og tar bilder, og jeg tenker er det sånn det skal være, er dette sånn det er?

Men fortsatt har ikke tvilen slått helt rot, og jeg stiller meg i køen for folk med fotoapparat, og snart gir jeg kameraet mitt fra meg til en gulkledd, mens en annen en griper meg i hånda, og så er vi i gang, jeg er på vei til min første tiger, jeg skal ta på en tiger første gang.

Og jeg tar på en tiger for første gang, men jeg klarer ikke å forstå at det er en tiger det er snakk om, den ligger jo bare der, midt i sola ligger den som et slakt, den rører ikke på seg, den lager ikke en lyd, og mer rekker jeg ikke å tenke før jeg blir leiet videre til neste tiger, denne gangen får jeg en hale i hånda, hold den, sier den gulkledde, mens den andre knipser et bilde, og jeg holder halen og tenker at dette, dette er ikke riktig, og så går vi videre, til en tiger som knurrer, til en som løfter den ene poten opp og ned, og det eneste jeg klarer å tenke er at dette er ikke en tiger, dette er ikke en tiger.

Men det er det jo. Det er bare en mishandlet en.

Jeg er ferdig meg fotograferingen, og sammen med kjæresten min og to venninner rusler jeg videre, og kjæresten min vil gjerne vekk så fort som mulig, han har vært skeptisk hele tiden, men etter å ha sett på turistene og tigerne er han nesten sint, dette liker jeg ikke, sier han, og sakte, sakte sier jeg meg enig med ham, jeg må gi slipp på tanken om et tigerparadis, dette er ikke bra, dette liker jeg ikke, ikke jeg heller.

Og da jeg kommer hjem skjønner jeg hvorfor.

For etter et raskt søk på internett er det klart at tempelets egen brosjyre er ren løgn, dette er ikke et fristed for en truet dyreart, dette er ikke et tigerparadis, nei, her er det thaimafiaen som styrer, her er det kjøp og salg av dyr det ikke er lov å kjøpe og selge, her er det spark og slag, her er det undertrykkelse og innesperring, her er det tigere som biter, turister som blir skadet.

Og bevisene er mange og de er stygge.

Australske Sybelle Foxcroft har stått for mange av dem. Hun har lang erfaring med ville dyr, både gjennom arbeid i dyrehager og gjennom utdannelsen sin, og i 2007 jobbet hun som frivillig i tigertempelet, mens hun i hemmelighet dokumenterte det hun opplevde, og det var ikke lite, hun har film av dyrepassere som dunker stein i hodet på tigerne, hun har film av tigere som ikke slutter å hyle, både store og små,hun har bevis for at noen tigere forsvinner fra tempelet, mens andre kommer til, ikke fordi de blir reddet fra snikskyttere, men fordi de er offer for ulovlig handel. Og i fjor reiste hun tilbake for å se om forholdene hadde forandret seg, og synet som møtte henne var minst like trist, nå som før tilbringer tigerne mesteparten av døgnet i trange bur, nå som før viser oppførslen deres at de ikke har det bra. Tilsammen har videoklippene hennes blitt til filmen Behind the Cloak of Buddha, og litt av den er tilgjengelig på nettsiden til organisasjonen hennes, Cee4life (trykk på den røde skriften for å komme dit).

Og alt dette bekreftes av så veldig mange, av turister og av frivillige, av aviser og reisehåndbøker, av organisasjoner som jobber for dyrenes beste, Care for the Wild International, for eksempel, som i 2008 publiserte en rapport fra tempelet, den kan du laste ned her, og det er ingen lys lesning, for også den viser at mishandling av tigerne er dagligdags, tigerne har det ikke bra, ja, så ille er det faktisk at selv turistmyndighetene i Kanchanaburi advarer turister mot å besøke tempelet. Og om du ennå ikke er overbevist er det flere bevis både her og her og her.

Og etter å ha lest alt dette, sett alt dette, så kjenner jeg at jeg er kvalm. Kvalm fordi jeg har støttet tempelet med billettpengene mine, kvalm fordi jeg har latt meg selv bli tatt bilde av sammen med disse tigerne, kvalm fordi jeg ikke undersøkte litt på forhånd.

Men kanskje var det ikke så dumt likevel. Det er jo alltid fint å se ting med egne øyne.

-------------

(IN ENGLISH)

To cuddle with abused tigers

I stop smiling when I look a little closer on the ticket I just bought for 600 baht. At the bottom there is a line where I am supposed to sign my name, yeah, I am supposed to sign my name and thereby agree that it?s my own responsibility if I get bitten, if I get hurt, if my things are destroyed. So, I am in the tiger temple Wat Pa Luangta Bua Yannasampanno in the Kanchanaburi-province in the western part of Thailand, and it is my responsibility if I get bitten. If the tigers are behaving like they are supposed to.

But I sign it anyway, while I?m thinking that they sure won?t bite, yeah, of course they will not bite, and I sign and hand the ticket over and enter into the temple area that daily attracts hundreds of tourists with one goal in mind: to be photographed with a tiger, often with the head of the tiger in his or her lap.

Just like me.

Cause yes, I also want to be photographed together with a tiger, and that is why I follow the signs showing the way to the Tiger Canyon, that is why I walk over the plain of red sand, and follow the road down into the canyon, down between stone cliffs with red dust swirling around my feet, and I look all around me while I?m walking, hoping to see a tiger somewhere.

And so I do.

At the end of the road, on a small, flat area between the cliffs of red sand, a dozen tigers with thick chains around their neck are lying, and all around them them are people dressed in yellow t-shirts, and people dressed in black, gray, green, and the yellow ones are the staff, the others are tourists, and they are so many, the tent that provides shade for the tourists is full, and outside in the sun they yellows are leading the tourists by the hands, placing them next to the tigers, together with the tigers, on top of the tiger, with the head of the tiger on their laps, and all the time another yellow is following taking pictures, and I?m thinking is this the way it should be, is this how it is.

But still my doubt is weak, and I?m putting myself in the queue for people with cameras, and soon I give my camera to a yellow one, while another grabs my hand, and then we?re on our way, I?m on my way to my first tiger, I?m going to touch a tiger for the first time.

And I touch a tiger for the first time, but I cannot understand that there is a tiger I?m touching, it is just lying there, right in the sun, it doesn?t move when I touch it, it makes no sound, and before I have time to think any more thoughts, we?re on our way to the next tiger, and this time I get a tail in my hand, hold it, the yellow is saying, while the second one is taking pictures, and I hold on to the tail while I?m thinking that this is not right, this is just not right, and then we go on, to a tiger that growls, to one that lifts its paw up and down, and the only thing I can think is that this is not a tiger, this is not a tiger.

But it is. It is just an abused one.

I?m finish with my photo shoot, and together with my boyfriend and two friends I walk further on, and my boyfriend wants to get away as quickly as possible, he has been skeptical all along, and after watching the tourists and the tigers he is almost angry, I don?t like this, he says, and slowly, slowly I agree with him, I?ll have to abandon the idea I got of a tiger?s paradise, this is not right, I don?t like this, I don?t like this either.

And when I get home I can see why.

For after a quick search on the internet, it is clear that the temple?s brochure is a pure lie, this is not a haven for an endangered species, this is not a tiger haven, no, this is a place where illegal purchases and sales of wild animals occur, this is a place where kicks and punches are common, this is a place of oppression and confinement, this is a place where tigers bite, where tourists are injured.

And the evidence is numerous and they are ugly.

The Australian Sybelles Foxcroft has been responsible for finding many of them. She has extensive experience with wildlife animals, both through her work in zoos and through her education, and in 2007 she worked as a volunteer in the tiger temple, while she secretly documented what she saw, and that task was not a little one, now she has film of keepers punching the head of the tigers with a stone, now she has film of tigers that do not stop screaming, now she has evidence that some tigers are  disappearing from the temple, while others are arriving secretly, not because they are being rescued from snipers, but because they are victim of an illegal trade. And last year she went back to see if the conditions had changed, and the sight that met her was at least as sad as before, just as before the tigers spend most of the days in cramped cages, just as before the tigers? behaviors show that they are not happy. All together, these video clips of evidence has become the film Behind the Cloak of Buddha, and some of it is available on the website of her organization Cee4life (press the red words to get there).

And all this is confirmed by so many, by tourists and by volunteers, by newspapers and travel guides, and by organizations supporting wild animals, Care for the Wild International, for example, who in 2008 published a report from the temple, and you can download it here, and it is depressing to read, because also this shows daily abuses of the tigers and the tigers are not happy, and it is actually so bad that even the Kanchanaburi tourist authorities warn tourists against visiting the temple. And if you?re not yet convinced there is more evidence both here and here and here.

And after reading all this, watching all of this, I feel sick, I feel disgusted. Disgusted because I have supported the temple with my ticket money, disgusted because I?ve let myself be photographed together with these tigers, disgusted because I didn?t do any research in advance.

But maybe it was not so stupid after all. It?s always nice to see things with your own eyes.

 

 


Ville du dratt for å se disse tigerene? Si gjerne din mening her, eller på hennes blogg!

 

Mariel Alexandra

Mariel Alexandra

26, Oslo

Hei,jeg er en positiv jente som jobber med og studerer spesial pedagogikk. I korte hovedtrekk liker jeg fotografering, matlaging og reising. Jeg fikk en sønn i Oktober, og vil derfor skrive litt om livet som småbarnsmor også. Tar gjerne imot henvendelser, spørsmål osv på alexandrasworld@live.no!

Kategorier

Arkiv

http://www.Alexandrasworld.blogg.no/ on Facebook
hits