Sannheten er en pussig ting. Vi mennesker har så mange sannheter, eller for å si det på en annen måte; vi ser de sannhetene vi vil. Hva er min sannhet da. Jeg vil ha glade mennesker rundt merg og gode stabile relasjoner. Type, fred i verden. Ja, jeg vil ærlig og oppriktig det og jeg vet det ikke er mulig å få til, men jeg tror at hvis du bare kan gjøre litt
forskjell for en person, da er du et skritt nærmere!
Noen andre nakne sannheter. Jeg
gråter mange ganger, jeg er
redd, jeg syns det er vanskelig å binde meg til noe, fordi jeg er redd for å bli
såret. Å være såret er veldig vondt, spesielt når folk
skuffer. De du virkelig stolte på, forlater en eller velger noe annet enn det dere var enig i om. Kanskje bare at
de viktige menneskene prioterer deg ikke like mye som du ville gjort med de. Menneskelig relasjoner er en komplisert affære. Alle har behov, ønsker og mål de vil nå. Hvordan skal man klare å tilpasse hverandre da?
Jeg
savner noen ganger så inderlig mye og andre ganger bare på en koselig, rar liten måte, Jeg
gruer meg til ting som er vanskelig, men må gjøres. Vanskelige avgjørelser, situasjoner, samtaler, avgjørende øyeblikk, hverdagslige situasjoner og til satse på ting (selv om det er fint mestepart av tiden). Ingenting er bare godt, alt har en annen side og. Det finnes ingen
perfekte forhold, mennesker eller vennskap.
Hvorfor er det så mange
krav til oss som mennesker. Vi skal ha en bra jobb, et solid forhold, barn, hus og penger. Ikke nok med det; vi skal være tålmodige, vise hensyn, si ifra, være glade, gjøre det bra på skolen. Det resten av
verden ønsker av deg. Dette er feil, du skal gjøre som du vil, være
egoistisk, gjøre deg selv lykkelig, være tilfreds med deg selv, ta nok tid til deg selv og ikke samfunnet. Jeg tror hvis du starter med deg selv, kan du gjøre så mye mer for andre. Hvis du er
lykkelig, kan du hjelpe andre til å bli lykkelige, ikke omvendt! Hva er lykke uansett? Er det noe ukjent, er den inviduell eller felles for alle?Hvorfor streber vi etter det?
(Hentet fra
http://www.dagbladet.no/tegneserie/lykkeland/)
Men en annen del av den nakne sannhet er at jeg er
glad, jeg
smiler ofte, jeg
ler tilogmed. Jeg
synger og
danser for meg selv i blant bare fordi jeg har opplevd noe som jeg syns var morsomt og bra. Jeg klapper meg selv på skulderen når jeg har vært flink. Jeg lager god mat, så kroppen min, smaksansene kan kose seg med det og ikke minst jeg selv. Jeg
utvikler mine evner videre, slik at jeg kan bli et
bedre mennesker ovenfor
meg selv. Jeg blir bedre kjent med meg selv, mer
selvsikker. Jeg bygger levende
minner, gode minner. Ikke bare på bilder, men også minner for øke selvtilitten og gode følelser. Jeg trykker meg selv ned noen ganger, kanskje av vane eller et behov jeg har for å
syns synd på meg selv. Jeg tror alle mennesker gjør til en viss grad. Jeg setter
mer pris på mennesker og opplevelser!
Hvor rèelle er disse behovene våres? Kan de skyves bort? Er det noen vi bare tror vi må ha fordi det er det vi er vant til de? Hvor mye skal til å for å forandre sine egne behov? De siste årene har jeg utviklet meg gangske mye; jeg er blitt sterkere og
tryggere på meg selv og min personlighet. Det er sikkert en del av å bli
mer voksen. Jeg har jobbet meg gjennom tøffe tider og opplevelser og kommet meg videre, kanskje noe raskere (men like gjennomført) enn når jeg var yngre. Dette kommer jeg til å fortsette med hele livet¨. Jeg er på ingen måte utlært enda. Men på samme måte er jeg fortsatt den samme, har mange av de samme redslene, ønskene, behovene og menneskene rundt meg. Jeg kanskje bare en
nyere versjon av meg selv.
Noen ganger går, snakker og/eller ler jeg i søvne. Noen ganger er jeg
lat og dropper å rydde etter meg. Noen ganger er jeg
rebelsk, og ikke gjør ting på prinsipp bare fordi det er en annen som vil at jeg skal gjøre det. Noen ganger går jeg
mot alle andres ønsker. Noen ganger gir
faen. Noen ganger skriker og banner jeg. Noen ganger blir jeg så grusomt
forbanna at det føles ut som hele verden kan gå i oppløsning med et stort brak. Noen ganger er jeg
likegyldig til livet og mennesker. Noen ganger føler jeg, jeg ikke har noe å leve for, bare fordi jeg savner noen enkelte ting. Noen ganger syns jeg har det verst i hele verden. tilogmed noen ganger er jeg direkte
ondskapsfull og har lyst til å skade andre mennesker. Noen ganger vil jeg
fly bort fra alle problemer og glemme alt som er. Noen ganger ønsker jeg å starte på
nytt eller leve ett
annet liv.
Er jeg utenom det vanlige, tror jeg neppe. Hva er din nakne sannhet?
